Welcome to Startupville, population Douchebag

Dersom bare 10 prosent av det forfatter Doree Shafrir beskriver i debutromanen Startup er sant har den generasjonen som nå er på vei ut i arbeidslivet mørke tider i vente. BuzzFeed-skribenten Shafrirs bok har selvsagt rukket å bli en snakkis på den andre siden av Atlanteren, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Vi lever jo i en tid der alle verdens problemer helst skal løses med en app produsert av purunge disruptive genier, og Shafrir greier på underholdende – ofte hysterisk festlig vis – å kle av dette hysteriet. 

Vi befinner oss i et New York som beskrives som et «promised land of Duane Reades and Chase ATMs on every corner, luxury doorman buildings, pilates studios and spin classes, eighteen dollar rosemary-infused cocktails and seven-dollar cups of single-origin coffee – all of which were there to cater to a new generation of twentysomethings, the data scientists and brand strategists and software engineers and social media managers and product leads and marketing assiciates and IT coordinators ready to disrupt the world with apps.»

Vi møter den unge gründeren Mack McAllister som er på nippet til å skyte den digitale gullfuglen med en ny versjon av mindfullness-appen TakeOff. Han har allerede over 60 ansatte i startupen sin og sultne investorer står klare til å skyte inn 600 millioner dollar i appen. Forholdet hans til en enda yngre arbeidskollega truer imidlertid med å velte drømmene om framtidig milliardfortjeneste.

Den 24 år gamle tech-journalisten Katya Pasternack er en annen hovedperson. Hun drømmer om det store scoopet, og hun gir oss et innblikk i hennes generasjons syn på trykte medier («if it wasn’t on your phone it didn’t exist»). Hun tilhører en generasjon som ikke kjenner noen som faktisk har et forhold til papirprodukter «beyond posting a copy of The Sunday Times or an image of an actual book on Instagram so that everyone knew how intellectual they were.»

Midt i galskapen befinner også den 36 år gamle Sabrina Choe Blum seg. Som sliten tobarnsmor føler hun seg ikke helt hjemme i den unge gründerbedriften TakeOff. At hun sliter med kredittkortgjeld og en ektemann som er mer interessert i yngre kolleger gjør ikke livet enklere. Jeg skal ikke røpe hvordan hun forsøker å løse de økonomiske problemene sine, annet enn å si at det er en dristig løsning som ikke hadde vært mulig uten internett og smarttelefoner med kamera.

De av oss som i bokens verden anses som fossiler (vi som er født seint på 70-tallet) og som vokste opp til å bli den tungt ironiske generasjonen passer selvsagt dårlig inn i et verdensbilde der skillet mellom jobb og fritid er visket ut, der ingen lenger har sans for humor og der den ekstreme individualismen har slått rot. «They were runners and foodies and cyclists; they all wore fitness trackers and competed with one another about who had run the most miles or slept the optimal 7.5 hours. They donated money to charities started by their friends that taught underprivileged kids how to code but voted against raising taxes to make those kids’ schools better.» 

Det tegnes også et bilde av en generasjon der alle illusjoner om et ordnet arbeidsliv er frivillig kastet over bord. Til gjengjeld kan de ansatte hygge seg med aktivitets-og temadager på jobb (for eksempel onepiece-dag og poledancing) og dersom du ikke har det minst like gøy på jobb som det du hadde på college blir du sett rart på. Eller som den nevnte eldre fortellerstemmen sier det: «now you were expected to engage in forced, organized fun with the people you worked with, and it seemed to her that the definition of fun had been majorly stretched.»

Forfatter Shafrir beskriver denne merkverdige verdenen godt, og hun herjer virkelig med de stakkars karakterene sine. I løpet av de 300 sidene gir hun oss mange latteranfall, men får også prikket inn flere treffende poenger om alt fra tech-industriens mannsdominans, via aldersdiskriminering, sexisme og journalistikkens forfall til moderne mennesker samhandling med bedrifter («No one wanted to engage with a brand unless it felt fun; like a cool, sympathetic, wise friend who always had a positive message.»)

Det er et bitende harselas med allverdens startups, og et kompromissløst oppgjør med både en tvilsom tech-industri, en medieverden i fritt fall og de verste sidene med sosiale medier. Og boken stiller noen spørsmål som ikke stilles for ofte i den tidvis nesegruse beundringen for alle teknologiske nyheter. Som dette:

«They go to South by Southwest and talk about how great their app is but no one ever bothers asking if anyone is actually using it or if the company is making any money».

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

opp ↑

%d bloggers like this: