2016 – en slags oppsummering (My My, Hey Hey)

På denne tiden av året har jeg i nesten ti år begravd meg i endeløst lange oppsummeringer. Hvert år har det blitt lister over de 70-75 beste platene, og hvert år har jeg fått høre nøyaktig hvor lite peiling jeg egentlig har på musikk. I tillegg har jeg også fått servert en like endeløs rekke med tilbakemeldinger om hvorfor akkurat den, den eller den platen mangler.
 
Ettersom jeg har tilbrakt
en stor del av det siste året i pappapermisjon med en meeeget travel jentunge (og så smått har begynt å spille litt igjen) har jeg ikke hatt anledning til å skrive noe særlig om musikk. Jeg kan i grunnen ikke hevde at jeg har savnet det så voldsomt, heller. Det begynner vel å bli en del år siden dette med blogging egentlig var så veldig stas. I 2016 er det nesten rart å tenke på at det for mellom fem og ti år siden var noen som tenkte at bloggere muligens ville få litt innflytelse. At bloggere ville overta deler av den jobben som stadig færre journalister gjorde. Slik gikk det som kjent ikke.

LEMMY2016 var vel det
første året i popmusikkens historie der det ble skrevet mer om artister som døde enn om ny musikk. Greg Lake, Prince, Leon Russell, Mose Allison, Leonard Cohen, David Bowie, Guy Clark, Merle Haggard, Keith Emerson, George Martin, Glenn Frey, Paul Kantner, Bobby Vee, Ralph Stanley, Henry McCullough, Nick Menza og Dale Griffin var noen av de som forlot oss, og til tider har jeg tenkt at 2016 har vært en eneste lang begravelse. Vi burde kanskje luktet lunten da Lemmy vandret til de evige jaktmarker på tampen av 2015. At Mr. Motörhead – den vandrende definisjonen på alt som faktisk var tøft med rock – døde viste seg å bare være starten på en langvarig avvikling av den kulturepoken så mange av oss har brukt så mye tid og krefter på. Den direktesendte begravelsen til Lemmy var muligens det mest rocka som har skjedd i verden de siste 20 årene.

Tidligere år
har jeg med ujevne mellomrom blitt oppringt av journalister som vil ha meg til å synse om etter eller annet musikkrelatert. Jeg har kommentert festivaler, konserter eller nye utgivelser. I 2016 ble jeg bare bedt om å kommentere dødsfall. Det er ikke fritt for at det er en ganske deprimerende øvelse for en mann som enda ikke har fylt 40.
Vår gamle venn Chuck Prophet oppsummerte forresten 2016 på ypperlig vis:
Så har jeg tatt meg i å gruble over om det bare er meg som begynner å bli gammel, eller om popmusikken har blitt litt flatere i det siste. Hvor gammel må man egentlig være før man kan ytre akkurat den setningen? Noen har allerede antydet at musikken blir kjedeligere fordi de som sysler med den i dag stort sett er priviligerte mennesker fra stabile familier. En fascinerende teori. Jeg har vel innsett at jeg begynner å bli en smule mettet. Jeg tror det er en fysisk grense for hvor mange plater det faktisk går an å fordøye. Som jeg tidligere har antydet er den rene vekten av musikkhistorien dømt til å overdøve nye uttrykk. På et eller annet tidspunkt må man stoppe opp og tenke etter om man i det hele tatt har nok liv igjen til å høre all musikken man allerede har likt tidligere en gang til. Og da skal man også forsøke å få med seg nye utgivelser i tillegg… Trenger jeg egentlig en ny Wilco-plate når tre-fire av de tidligere platene deres har gitt meg så store opplevelser? Er det noen som, helt ærlig, bruker mye tid på nye plater av gamle gubber som Springsteen, Young, Dylan og Cohen 30-40 år etter at de var på høyden?


Denne følelsen av å miste taket
i noe man følte var ekstremt viktig beskrev Johan Harstad på nådeløst vis i sin Motorpsycho-biografi «Blissard». Opp med en hånd alle dere over 35 år som kjenner seg igjen i dette:

fullsizerender


Harstad avslutter
denne brutale passasjen i boken med en erkjennelse han er livredd for: «erkjennelsen av at jeg kanskje aldri igjen skal komme til å bli utsatt for et album med så avgjørende betydning.»

Hva som foregår på hitlistene har jeg forsvinnende liten oversikt over, og når nye festivaler lanseres er jeg ikke innenfor aldersmålgruppen. Det er knallhardt. Min 15 år gamle datter kobler av og til iphonen sin til anlegget i bilen, og da blir jeg utsatt for ting jeg aldri har hørt før (selv om mye av det ligner mye på ting vi hørte på for 20 år siden, bare litt glattere). Av og til dukker det også opp noen overraskelser. Som denne passiaren fra noen uker siden:
«Hørt dette, pappa?»
«Hæ? The Strokes?»
«Jepp, fant det på YouTube. Ganske stilig.»

Men er det bare alderen? På mange måter føles musikk rett og slett mindre viktig i 2016. Det sier seg kanskje selv at den ikke er så viktig som tidligere. Når tilgangen til nesten all musikk i verden er bortimot gratis tilgjengelig overalt – hele tiden – vil jo verdien av den naturlig nok bli mindre. Det sier seg selv at publikum aldri vil rekke å bygge opp det samme forholdet til artistene og utgivelsene som man gjorde før. Tilgangen på nye musikkopplevelser er hele tiden så stor at man hopper raskere videre.

De store teknologiske
omveltningene som har herjet med populærmusikken etter at sangene fant veien til datafiler og lot seg dele, og etter hvert strømme – har ført til andre endringer enn bare de åpenbare finansielle. Når artistene, og plateselskapene, knapt tjener penger på utgivelser har man ikke lenger anledning til å bry seg om ting som kredibilitet eller ærlighet. Da mange av oss musikknerder vokste opp var det utenkelig at artistene vi elsket solgte kunsten sin til reklame. Fansen slo knallhardt ned på alt som kunne minne om å selge ut, og i 2016 er «sell out» et ord som er luket ut av musikkvokabularet og for lengst gravlagt sammen med «kred.» I dag rynkes det ikke lenger på nesen av at ellers fornuftige artister melker eksponeringen de får gjennom stadig klammere realityshow. På slutten av 60-tallet og utover 70-tallet ble stadig mer populærmusikk akseptert som kunst. I dag er vi på vei tilbake til artister og sanger som har like kort levetid som de rene singleartistene hadde på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet.I dag fylles konserthusene våre forresten også opp av stadig mer forseggjorte tributebands. Innbyggerne her i Stavanger betaler gjerne 4-500 kroner for å se at et knippe flinke musikere fra England later som de er Led Zeppelin, Queen eller Pink Floyd i konserthuset. Betalingsvilligheten for å få et lite blaff av noe som ligner på alt det fantastiske som fantes på 60, 70- og 80-tallet er tilsynelatende endeløs.


Dette har selvsagt pågått en stund.
Jeg fikk mitt første møte med utviklingen da jeg intervjuet Gary Louris fra The Jayhawks i 2009. Vi pratet om mye spennende, og han nevnte blant annet alle de artistene han hadde jobbet sammen med som låtskriver. Artister som jeg holdt i langt mindre aktelse enn The Jayhawks. Forklaringen fra en Louris som så inntektene fra platesalget forvitre var enkel: «Whatever it takes to sustain a career, man.» Jeg ville liksom ikke helt tro på det den gangen. Hallo! Dette var Gary Louris. Mannen som var med i et av de aller flotteste alternative countrybandene på 90-tallet. Mannen som var sjef i et band som fansen virkelig så på som «ekte» og «jordnære» (og alle mulige andre hedersord du kan tenke deg) innrømmet at det bare var snakk om et yrke. Den passasjen ble strøket fra det ferdige intervjuet. Men setningen ble liggende å murre i bakhodet.

Rocken ga oss fem fenomenale tiår fra 50-tallet og utover, og det er ikke nødvendigvis et tegn på at man begynner å dra på årene at man merker at godt over 90 % av det som serveres av musikk er resirkulering. Kanskje startet nedturen for alvor da jeg leste «Retromania» for to år siden. Sjelden har en bok lyktes så godt i å kle av en hel musikkindustri. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i den endeløse resirkuleringen heller. Eller la meg bruke det nevnte konserthuset i Stavanger som eksempel igjen: Er det egentlig noen forskjell på at et symfoniorkester underholder publikum med en 200 år gammel Beethoven-symfoni i den ene salen mens et Led Zeppelin-orkester serverer 40 år gamle rockesanger i den andre salen?

 

Et annet moment som spiller inn for oss som ikke lenger leser like mange musikkmagasiner som før er at Spotifys roboter lager nyhetslistene for oss. Først fikk vi Discover Weekly med ukentlige oppdateringer som viste hvor godt programmet kjenner oss. Deretter fikk vi Release Radar som finner helt ny musikk fra artister Spotify regner med at vi liker. Og treffraten er over 90 %. Det er nesten skummelt. Da tilgir jeg gjerne den svenske musikkgiganten for at de mener tøys som dette er god musikkfomidling:

Spotify

Så hva har jeg brukt tiden på når jeg ikke har dykket ned i en bråte med tjukke britiske musikkmagasiner hver måned? Hva slags musikk har begeistret og engasjert meg i 2016? Jeg har blant annet vært dypt begravet i tysk elektronisk musikk. Og dermed har jeg oppdaget (alt for sent, selvsagt) hvor mange av de lydene som definerte 80-tallet kom fra. (Mer om elektronisk musikk følger forresten litt lenger nede i denne bloggposten).

Hold on dreamer - frøkedalDet har ofte irritert meg at norske musikkjournalister har oppsummert musikkårene med en norsk og en internasjonal liste. Jeg har aldri fått noen god forklaring på hva som er poenget med det. I 2016 er vi vel for lengst ferdige med «bra til å være norsk»? Marit Larsen og Anne Lise Frøkedal beviste uansett at de begge leverer popsanger av et kaliber vi ikke hører for ofte lenger. Frøkedals solodebut «Hold on dreamer» var akkurat så rik, smart og fengende som vi hadde håpet på. Larsen holdt på sitt vis liv i debatten om hvorvidt albumformatet er dødt ved å gi ut to EPer i stedet for én plate. Til sammen ble de to EPene uansett en strålende samling countrykrydrede popgenistreker.

Hedersmannen Guy Garvey, som vanligvis fronter Elbow, slapp sin første soloplate. «Courting the Squall» er en løs, ledig og underholdende affære som vitner om at han har hatt det gøy i studio med gode venner. De virkelig store sangene manglet kanskje, men de dukker nok opp når moderskipet slipper plate tidlig neste år. At jeg skal til London for å oppleve dem live for første gang i mars påvirker nok forventningene en smule.


Jeg har i flere år forsøkt å få flere av dere til å oppdage Vandaveer. De har etter hvert fått en ganske så solid katalog, og årets plate legger en hel del sanger til best of-samlingen. Mark Charles Heidingers sanger og harmoniene til Rose Guerin er noe av det deiligste jeg vet om.

Det har ellers vært et tøft år for gamle helter. Ikke bare fordi stadig flere av dem driver og dør. Det sitter langt inne å si det, men vi har fått ganske middelmådige plater fra vanligvis solide leverandører som King Creosote, Okkervil River, Teenage Fanclub, Daniel Lanois, Nick Cave, Ed Harcourt, Wilco, Justin Rutledge og Lars Winnerbäck. Cave glemte melodiene og leverte et album som sikkert var et interessant bekmørkt performanceprosjekt, men som musikalsk sett var en skuffelse.  The Bad Seeds har aldri før framstått så tannløse. Wilco var i pludremodus og Teenage Fanclub var bare kjedelige. Min kjære samboer var på nippet til å sovne tre ganger på en biltur til hytta med den trause cymbaldaskingen fra «Here» på anlegget. Og ikke kom her og mas om Lambchop og den intenst irriterende vocoderen.  Dersom bruk av vocoder er det som skal til for å bli omtalt som «nyskapende» eller «modig» av musikkpressen i 2016, så klarer jeg meg utmerket uten all denne modige nyskapingen. Kjøp heller «Nixon» eller «Is a woman» på iTunes. Neil Young fant det også for godt å leke litt med vocoder på sin plate av året. Det gikk heller ikke særlig bra. Men vi kan trøste oss med at Spotify-boikotten hans ga seg etter kort tid, og heller nyte alle klassikerne hans. At «Time Fades Away» for første gang er tilgjengelig på strømmetjenestene er jo verdt en liten fest i seg selv.

Da flere sviktet så fant heldigvis andre helter igjen gnisten. Og i en periode med mye dylansk Nobelpris-mas viste Conor Oberst hvor mye man kan få ut av et piano, en gitar og et munnspill bare sangene er sterke nok:

Dylan fikk Nobelpris, ja. I 2016 hørte jeg nok mer på Tom Roger Aadlands fortreffelige gjendiktninger enn på originalens nyeste materiale. Aadlands Dylan-versjoner kommer til å bli de definitive norske utgavene av disse legendariske sangene. Aadland fortjener en hel haug med priser for denne platen, og kanskje særlig for å ha oversatt Sad-eyed lady of the Lowlands til Sorgsame kvinne i frå Jæren. Suverent.

Car Seat HeadrestHva med indierocken, da? Eksisterer den fortsatt? Hva er egentlig indie? Døde ikke egentlig indierocken da den ble egen Spellemann-sjanger? Joda. Den gjorde nok det. Likevel finnes det fortsatt unge mennesker der ute som i fullt alvor lærer seg noen få akkorder og samler et knippe venner for å lage sanger som så vidt henger sammen. Akkurat slik vi likte indierocken i riktig gamle dager. Gitarene er kanskje hakket mindre ustemte i 2016, men det skyldes nok mer at teknologien gjør det stadig mer vanskelig å ikke kunne stemme strengeinstrumenter. «Teens of denial» med Car Seat Headrest er uansett en grassat sjarmerende plate, og Fill in the blank er en av årets aller stiligste låter:

Det har nå gått litt over tre år siden jeg for første gang hørte Sløtface på Checkpoint Charlie i Stavanger, og jeg våget meg allerede da frampå med en spådom om at de ville nå langt. I år har de jobbet ufortrødent videre, gitt ut flere spreke singler og EPer og er i ferd med å få innpass hos det mest kresne og musikkproteksjonistiske musikkpublikummet i Europa: Britene.  Jeg er litt usikker på hvilken sjanger Andrew Bird tilhører, men “Are you serious” er uansett en eksentrisk og sjarmerende plate fra vår favorittplystrendefelespillerogkreativaltmuligmann. Like vrien å plassere er Konstantin Gropper og alltid fascinerende musikalske prosjekt Get Well Soon. ”Love” er en kjærlighetshistorie fra et tysk geni jeg i mange år har håpet at flere vil oppdage. Det er vel lenge siden noen ville finne på å gi Shearwater merkelappen indie. På årets plate – “Jet Plane and Oxbow” – er stadionambisjonene store. I en rettferdig verden var det Shearwater og ikke det stadig mer tannløse Coldplay som fylte de store arenaene.

Richmond Fontaine«Hørt noe bra country i det siste?» Det er kanskje ikke så rart at jeg får akkurat det spørsmålet ettersom jeg brukte store deler av 90-tallet på både alternativ og original country. Og her må jeg nok innrømme at det skal stadig mer til for å imponere. En av de som imponerte var gode gamle Robbie Fulks med albumet “Upland stories.” Vi snakker nedstemt historiefortelling fra en Fulks som har mye på hjertet. Hans aller beste? Meget mulig. Like imponerende var måten Richmond Fontaine avsluttet karrieren. “You can’t go back if there’s nothing to go back to” var en fortreffelig avslutning på en undervurdert karriere. Historiefortelling av klassisk kaliber. Mange har også hyllet «Silver Tears» av Aaron Lee Tasjan. Det er det all mulig grunn til. Jeg liker ham særlig godt når han bryter ut av countrylandskapet og høres ut som en blanding av Harry Nilsson og Jeff Lynne. I noenlunde samme sjanger kan jeg også nevne den supersjarmerende duettplaten «Little Windows» som Teddy Thompson og Kelly Jones leverte. Det er vanskelig å være kynisk når vi blir servert så avvæpnende og lekre sanger som det der. Jeg hadde også den store gleden av å oppleve Darling West i levende live her i Stavanger. Konserten de gjorde på Martinique var av det ekstremt sjarmerende slaget, og årets plate (av bandet omtalt som den vanskelige andreplaten) er riktig så lekker.

Og med coverlåter som dette gjorde de selvsagt stor lykke:

Takk til Darling West for en fabelaktig konsert ?? #darlingwest

En video publisert av Øyvind Berekvam (@berekvam) lørdag 01. Okt.. 2016 PDT

//platform.instagram.com/en_US/embeds.js

Og bare så det er nevnt: Dersom jeg trenger ytterligere tips om ny og bra americana, så sjekker jeg bare hva Jan Eiesland skriver.

I postrockens verden skapte det en smule oppmerksomhet da sjangerens to største artister, Mogwai og Explosions in the Sky ga ut plate samme dag. Sistnevntes “The Wilderness” var et lekkert tilskudd til katalogen, førstnevntes filmmusikk til en dokumentarfilm om atomalderen var fascinerende mørk.

Men det er altså i selskap med den elektroniske musikken jeg har tilbrakt mest tid. Det betyr at jeg har fått med meg det mørke og innsmigrende musikalske eventyret «III» av Moderat. Det betyr også at «Principe Del Norte” av Prins Thomas har rullet og gått i timesvis i heimen. Albumet er en halvannen times meget dansbar hyllest til de elektroniske pionérene fra 70-tallet (Tangerine Dream, Ashra). Overstrømmende kreativt og underholdende. Den pågående flørten med det tidlige 80-tallets analoge synther fikk seg enda et løft da den herlige retroserien «Stranger Things» traff verden i år. Den nostalgiske sjarmbomben av en tv-serie ble en fortjent hit, og et av de sentrale elementene i serien var den fantastiske musikken. Det viste seg at det var deler av det elektroniske kollektivet Survive som sto bak lydbildene. Suksessen fra serien ga også resten av platene deres et fortjent løft.

Mer elektronika? Absolutt. Loscil var en av de ambient-artistene jeg hørte mest på i år. Det finnes mye flott i katalogen, men årets album – «Monument Builders» er nok det mest engasjerende og fascinerende hittil. Så da deler av min omgangskrets gravde seg ned i nostalgitrippen fra Metallica hvilte jeg ørene til denne her:

Vi må heller ikke glemme det praktfulle albumet “Trance Frendz” av Olafur Arnalds & Nils Frahm. Albumet var resultatet av to kreative venner som brukte en hel kveld til improvisasjon. Jeg håper de tilbringer mange slike kvelder sammen framover. Ellers må jeg få nevne «Irrbloss» av svenske Dorisburg og ikke minst Tortusa-prosjektet til vår egen John Derek Bishop. Jeg foretrekker stort sett mine elektroniske lytteopplevelser uten vokal, men når Beth Orton delvis vender tilbake til Rival Consolesden elektroniske innpakningen hun slo igjennom med høres hun plutselig spennende ut igjen. «Kidsticks» er meget bra.

Det aller stiligste elektroniske eventyret jeg har hørt i år er det imidlertid Ryan Lee West – aka Rival Consoles som står bak. «Night Melody» er et passende navn på et varmt og innsmigrende album. Det eneste negative jeg kan komme på å skrive om platen er at den bare strekker seg til 33 minutter.

Fra elektronika går veien helt naturlig videre til metal. Gojira imponerte som ventet med «Magma.» Den er muligens i overkant melodiøs for de som har fulgt bandet siden starten, og de mest sprelske progressive elementene er lagt til side. The Guardian oppsummerte platen på strålende vis: «Magma is the kind of album that metalheads would love non-believers to check out, if only because it confounds all the usual stereotypes about the genre being unimaginative and dumb.»

Siden vi er inne på sjangeren nevner vi selvsagt at Kvelertaks tredje album, «Nattesferd», er fullt på høyde med den elleville debutplaten. Igjen minner de oss på alt som er artig med tung rock. Nå er det vel ikke akkurat metal våre venner i Motorpsycho har drevet med de siste årene, men «Here Be Monsters» var uansett en strålende plate. Dessverre ser den også ut til å være den siste med Kenneth Kapstad bak trommene. En verdig avslutning på ti fantastiske år i bandets historie. En annen avslutning sto The Dillinger Escape Plan for. De avsluttet den snart 20 år lange karrieren med «Dissociation.» Et solid punktum.

Men hva med Metallica og Megadeth og Anthrax og alle de andre gamle gubbene fra 80-tallet som har gitt ut plater i år? Ja, hva med dem? Trodde vi egentlig at Metallica skulle lage en plate som var på høyde med det de gjorde i storhetstiden? Nei, det gjorde vi vel ærlig talt ikke. Når et band har holdt på så lenge og reiser rundt med en settliste som består av 95 % sanger som er fra 1991 og bakover forventer man jo ikke at de skal lage noe som sprenger seg inn blant klassikerne. Man håper vel helst at de ikke skal skjemme seg for mye ut. Det har de ikke gjort. De har ikke skjemmet seg ut. «Hardwired… to self-destruct» er en helt grei plate (i hvert fall dersom vi ser bort i fra de heslige platecoveret). Men de har det samme problemet som alle andre veteraner: De kjemper mot yngre, skarpere og sultnere utgaver av seg selv. De kjemper mot sin egen platekatalog. Dersom de skal holde merkenavnet sitt sterkt må de balansere ønsket om å gjøre noe nytt med fansens krav om å ikke vandre for langt unna minnene om det bandet de en gang var.

Eller sagt på en annen måte: Hvorfor skal vi egentlig bry oss med Metallica, Anthrax og Megadeth i 2016 når vi har Mastodon, Gojira og Meshuggah?

The Violent Sleep of ReasonOg apropos Meshuggah. Her sitter man, da. Og har for alvor oppdaget Meshuggah i en alder av 39 år. Så kan selvsagt alle dere som har hørt på dem i 25 år komme med standardfrasen om at «de var mye bedre/mer ekte/hardere/tøffere/ondere/barskere/etc før». Joda. Jeg har jo hørt litt på dem tidligere også, men har ikke blitt så truffet av dem som jeg ble av årets plate – «The Violent Sleep of Reason.» «Massivt» er ikke på noe vis dekkende. Noe av forklaringen er kanskje at det meste er spilt inn live denne gangen. Da høres de hakket mer menneskelige ut.

Jeg satt forresten på bussen tidlig i desember, da en bekjent satte seg ned ved siden av meg. Han kikket bort på iphonen min, og utbrøt «Meshuggah?! Oisann. Hvem er du forbanna på?» I utgangspunktet et forståelig spørsmål. Meshuggah er som kjent ikke noe du setter på for å fylle dansegulvet eller skape generelt lystig stemning. Men i mine øyne er det ingen andre plater som høres ut som 2016 som denne. Det er en brutal, aggressiv og illsint plate. Og vi har tross alt lagt bak oss et år der det har vært en hel del grunner til å være en smule forbannet. Dersom noen om 10-20 år spør oss om hvordan det egentlig var i 2016 kan vi sette på denne platen og si at «Sånn. Akkurat sånn var det.»

Jeg innser vel at Meshuggah og Gojira aldri vil bli allemannseie. Derfor runder jeg av denne oppsummeringen med et knippe artister som er spiselige for et litt bredere publikum. Marissa Nadler synes ute av stand til å lage musikk som ikke er intenst vakker. «Strangers» er intet unntak. En av sangene heter All the colors of the dark. Det er en god beskrivelse på hele albumet.


La meg også få nevne at «This is acting» – en samling sanger som Sia opprinnelig hadde skrevet for andre artister – er fenomenal popkunst. Platen viser hvorfor hun er en av vår tids stiligste poplåtskrivere. Og den stemmen slutter aldri å fascinere meg. Hun er også omtrent det eneste spiselige på årets lister over de mest spilte låtene på Spotify.

Angel Olsen har ikke bare gitt ut en strålende plate. Hun har også laget årets beste sang i kategorien bittersøte tregreps skranglepopsanger:

Progrocken (og særlig Yes) ga konseptplater et fryktelig dårlig rykte. Det er alltid verdt å minne om reaksjonen til Bill Bruford da han hørte om «Tales from Topographic Oceans»: «Now, I like a good meaty theme just as much as the next man, but this was getting ridiculous.» Natasha Khan, bedre kjent som Bat for Lashes, har gitt oss en musikalsk historie uten å trampe uti de pretensiøse konseptfellene, og «The Bride» framstår som noe av det aller sterkeste som er gitt ut i år. Jeg har vært veldig svak for de tidligere popalbumene hennes, men på årets plate rykker hun opp i samme divisjon som PJ Harvey. Det er mørkt, vakkert og vemodig, og det eneste som irriterer er at jeg ikke tok meg tid til å høre på den tidligere i høst.

PJ-Harvey-The-Hope-Six-Demolition-ProjectOg selv om det er stas at Polly Jean får selskap av andre kvinner i den øverste divisjonen, så finnes det fortsatt bare én PJ HarveyThe Hope Six Demolition Project” er enda et mesterverk fra en av vår tids fremste formidlere. Det er brutalt og tankevekkende. Melodiøst er det også.

Jeg skjønner ikke hvordan hun får det til.

Og sånn helt til slutt; her er 8 timer og 17 minutter med bra musikk fra 2016:

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

opp ↑

%d bloggers like this: