Himmel og helvete med Tony Iommi

ironman_paperback_largeDet er liten tvil om at Tony Iommi er langt bedre med gitar enn ved tastaturet. Språklig er denne biografien på grensen til pinlig. Den reddes selvsagt av at gitaristen har et ubegrenset forråd av hysterisk festlige anekdoter på lager. Med tanke på at han har spilt sammen med notoriske galninger som Glenn Hughes, Ozzy og Bill Ward er jo ikke det så rart. Egentlig er historien om da Bill Ward skulle tømme toalettet i campingbilen sin verdt prisen alene. I sympati med kommende lesere skal jeg ikke røpe den her, men jeg holdt på å ramle ut av senga i latterkrampe.

Boken er en streit gjennomgang av karrieren til mannen som mer enn noen annen musiker skal ha æren for å skape heavy metal og alskens undersjangere. Sammenlignet med biografien til Ozzy får vi også vite litt mer om arbeidet bak sangene. Kort fortalt: Iommi laget riffene, Geezer Butler skrev tekstene og Ozzy forsøkte å lage fornuftige melodier ut av det hele. Årsaken til at Butler endte opp som tekstforfatter var enkel: «we considered him to be the intelligent one». At disse fire bomsene fra Birmingham fikk så stor innflytelse på rockehistorien er egentlig ganske uvirkelig…

Han er stort sett relativt forsiktig når han omtaler sin egen rolle i bandet. Det er jo ikke til å legge skjul på at han har hatt rykte på seg for å være en relativt gretten mørkemann, og Ozzy brukte jo mye av tiden etter Sabbath på å kjefte på Iommi. Uten gitaristen hadde nok selvsagt bandet havarert etter kort tid. «I was the driving force in the band. I made them rehearse and got them off their arses to do everything needed to achieve what they wanted to achieve. I saw that it needed some control. You can’t just all go off willy-nilly and expect everything to happen just like that,» forklarer han. 

sabotage
Tidenes verste plateomslag?

Vi får lese om da Black Sabbath og Led Zeppelin slo seg sammen til Black Zeppelin. Vi får vite hvem som egentlig hostet i starten på «Sweet Leaf», og at Iommi holdt på å dø av froskeangrep da han spilte golf for første gang. Han ber også om unnskyldning for det forferdelige omslaget på «Sabotage». Særlig Ozzy får gjennomgå for sistnevnte fadese, og omtales som «The homo in the kimono» (se bilde til høyre).

Mitt forhold til Black Sabbath startet med «Master of reality.» Det var utvilsomt den Sabbath-platen jeg hørte mest på i barndommen/ungdommen. Sammen med den kreativt titulerte fjerdeplaten “Vol. 4? synes jeg treeren er den beste. Å krangle om hvilket av de seks første Sabbath-platene som egentlig er best er en yndet øvelse blant fansen, men denne mystiske og egentlig litt merkelige platen står fortsatt høyest i kurs hos meg.

Det har kanskje litt å gjøre med at det var den første platen jeg kjøpte av dem. Med fare for å høres veeeeeldig gammel ut: Ettersom Internett og strømmetjenester var science fiction da jeg vokste opp var de fleste av oss begrenset av personlig økonomi. Man måtte således tenke nøye over hvilke plater man gikk til innkjøp av. Det sto mellom debutplaten, “Paranoid”  og “Master of reality”. Jeg tror jeg valgte sistnevnte mest fordi jeg likte omslaget best på den. Dersom “Sabbath Bloody Sabbath” hadde vært tilgjengelig i butikkhylla den aktuelle dagen hadde jeg nok endt opp med den i stedet. Det hadde nok Iommi likt. Han holder nemlig den platen høyest i diskografien. «Even today, I find that the music, compared to the previous records, has more class about it, more arrangements, more shine if you like, and it’s more adventorous. It was a leap forward,» skriver han og legger til at han ikke fikk den samme følelsen igjen før «Heaven & Hell.»

#Musikktips: Det beste fra Black Sabbath med Ozzy i front: 

Mer moro fra Iommis bok? Joda. Ian Gillan var som kjent innom Black Sabbath en kort periode. Han slet med den strenge svarte kleskoden og erklærte at «I don’t really wear leather.» Iommi repliserte at «it’s a bit difficult singing in Black Sabbath with flowery shirts on, so we asked him to darken down a bit». At Sabbath spilte på samme arena som paven i Roma i 1987 resulterte også i festligheter. «Can you ask the Pope to move his gear, please? For Black Sabbath?» Det var ikke særlig populært… Periodene med Ronnie James Dio i front får bred omtale, og boken skinner litt mer lys på de mørke årene på 80-tallet da Iommi var eneste gjenværende medlem i orkesteret.

Du får ingen dype analyser om den harde rockens samfunnsbetydning, men er du ute etter mange særdeles artige historier får du garantert stort utbytte av den.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

opp ↑

%d bloggers like this: