Ny ild fra gamle glør

Conor OberstDet har vært et tøft år for gamle helter. Det sitter langt inne å si det, men vi har fått høyst middelmådige plater fra vanligvis solide leverandører som King Creosote, Okkervil River, Teenage Fanclub, Daniel Lanois, Nick Cave, Ed Harcourt, Wilco, Justin Rutledge, Lars Winnerbäck og Stein Torleif Bjella. Cave glemte melodiene og leverte et album som musikalsk sett var en skuffelse.  The Bad Seeds har aldri før framstått så tannløse. Bjella gikk seg, med et par unntak, vill i den trauste bluesen. Wilco er i pludremodus og Teenage Fanclub syntes jeg bare var fryktelig kjedelig.

Når noen svikter så finner heldigvis andre helter igjen gnisten. Og i en periode med mye dylansk Nobelpris-mas viser Conor Oberst hvor mye man kan få ut av et piano, en gitar og et munnspill bare sangene er sterke nok:

Conor Oberst leverte noe som føltes som et lite comeback i 2014 med den fortreffelige platen «Upside Down Mountain,» og i min årsoppsummering funderte jeg litt på hvorfor han framkalte en slik voldsom nostalgifølelse. Det er jo egentlig ikke mange år siden det virket som om hele verden gikk rundt og nynnet på Bright Eyes-sanger. Nostalgieffekten kan selvsagt ha noe å gjøre med at mange i min omgangskrets spilte «Letting Off the Happiness,» «Fevers and Mirrors» og «Lifted or The Story Is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground» veldig ofte på vorspiel og nachspiel for 14-15 år siden. I likhet med uendelig mange andre var jeg også veldig glad i «I’m Wide Awake, It’s Morning.» En plate som altså kom ut i 2005.

Årets plate – «Ruminations» – er ikke en videreføring av det han syslet med på den forrige platen. Det er istedet et nakent stykke visekunst der den velkjente triste stemmen bare har følge av gitar, piano og munnspill. Før innspillingen flyttet han visstnok tilbake til hjembyen Omaha etter mange år i New York.
– I wasn’t expecting to write a record. I honestly wasn’t expecting to do much of anything. Winter in Omaha can have a paralyzing effect on a person but in this case it worked in my favor. I was just staying up late every night playing piano and watching the snow pile up outside the window. Next thing I knew I had burned through all the firewood in the garage and had more than enough songs for a record. I recorded them quick to get them down but then it just felt right to leave them alone, forteller han i pressemeldingen fra plateselskapet.

Alle sangene ble innspilt i løpet av 48 timer, og det spartanske lydbildet kler ham. Man kan mene hva man vil om at Dylan fikk Nobelprisen, men det er uansett stas at flere verdsetter låtskrivingen som kunstform. Det er like stas at det fortsatt finnes artister som Conor Oberst til å vise at formatet Dylan slo igjennom med fortsatt føles relevant og verdifullt i 2016.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

opp ↑

%d bloggers like this: