Suspended in my masquerade

Bergen ungdomsteater«Og været skiftet og det ble sommer og så videre« er muligens den vakreste norske romanen jeg har lest de siste ti årene. Sånn sett er det ingen overraskelse at jeg har gledet meg veldig til at den meget travle Carmona-Alvarez skulle ta seg tid til å få ferdig bok nummer to i den planlagte trilogien. Nå er den endelig her, og «Bergen ungdomsteater» er enda en melankolsk perle.

Denne gangen følger vi oppveksten til Marita. Faren har reist tilbake til USA. Moren har tatt henne med fra Oslo til Bergen – «denne regnfylte kjelleren av en by,» som hovedpersonen omtaler Vestlandets hovedstad. Der vokser hun opp. Der møter hun Johannes og Andreas. Og hele tiden hjemsøkes hun av de to søstrene som døde før hun ble født.

Jeg aner ikke hvor mange romaner om ungdom og oppvekst det er produsert i dette landet (sannsynligvis for mange), men maken til denne vakre og såre skildringen kan jeg ikke erindre å ha lest.

Også i denne boken er det tett mellom de musikalske referansene. Den småbyuroen og lengselen som Springsteen skildret så godt på sitt beste ligger fremdeles rett under overflaten. Carmona-Alvarez lar egentlig en linje fra Springsteens Growin’ up oppsummere ungdomsbeskrivelsene: «Suspended in my masquerade.» Han følger opp med å la Marita tenke at «vi gikk kanskje rundt og spilte alle sammen, små forglemmelige stykker vi trodde var de eneste dugelige skjulestedene i denne ungdommen vår.» 

Og ettersom det meste kan beskrives med Springsteen-sitater fargelegger forfatteren sin hovedperson med linjen «there’s a sadness hidden in that pretty face. «Vi følger Marita gjennom den turbulente ungdomstiden, helt til hun flytter til California der faren og kjæresten hans Tina bor. Da har vi nådd fram til begynnelsen av 90-tallet. Den alternative rocken har overtatt. Alle hennes jevnaldrende flirer av at hun er Springsteen-fan. Og det er i den delen av boken vi finner den aller vakreste passasjen. Marita, faren og Tina drikker tequila og spiller favorittplatene sine etter tur. Til slutt plukker Marita fram «Born to run:»
«Og vi gråt og vi sang, og hver eneste setning var en bro mellom alle stedene i livet mitt og pappas liv og mammas liv, som om hver eneste setning sa ting jeg aldri måtte glemme, for det ville vært det samme som å glemme meg selv.»

Etter så mye vakkert kan jeg mer enn gjerne tilgi forfatteren for den i overkant brå avslutningen. Nå ser vi i det minste enda mer fram til den siste boken. Jeg håper det ikke går fire år før avslutningen kommer…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

opp ↑

%d bloggers like this: