Absolutt tilgang korrumperer absolutt

Jeg har brukt deler av den siste måneden på å lese boken “Retromania” av Simon Reynolds. Ironisk nok ble jeg minnet på den via et intervju med Christopher Nielsen om nyutgivelsene av gamle Jokke-plater:»Ja, jeg har lest Simon Reynolds «Retromania». Det er jo symptomatisk for vår tid, det virker som om vi driver og oppsummerer en vestlig popkultur som ikke lenger har noe nytt å komme med,» sa Nielsen. Da var nysgjerrigheten pirret.

I boken stiller Reynolds ubehagelige spørsmål om hvorfor popmusikken er så intenst opptatt av sin egen fortid. Gjennom briljante eksempler og analyser herjer han med nesten alt vi musikknerder har syslet med siden rocken ble oppfunnet i 1963 (ja, han har tidsfestet rockens fødsel).

Han viser til at vi stadig oftere resirkulerer vår nære populærkulturelle historie, og at resirkuleringssirklene blir stadig kortere. Et av hovedargumentene hans er at den absolutte tilgangen til absolutt all musikk korrumperer absolutt. Når absolutt alt er tilgjengelig hele tiden har historien en tendens til å blokkere for nye uttrykk. Den rene vekten av historien overdøver nye uttrykk. På et eller annet tidspunkt må man stoppe opp og tenke etter om man i det hele tatt har nok liv igjen til å høre all musikken man allerede har likt tidligere. Og da skal man også forsøke å få med seg nye utgivelser i tillegg…

Vi er i ferd med å drukne i nostalgi, gjenforeninger, elleville superduperultradeluxe-utgivelser, og det er i det hele tatt vanskelig å se hva som er virkelig nyskapende. En del av problemet, mener Reynolds, er at bortimot alle undersjangre og stilarter som noensinne har eksistert fortsatt er med oss. Gjennom YouTube og andre nettkanaler har man ubegrenset tilgang til å grave seg ned i all musikkhistorie. Når alle sjangre fortsatt står på menyen vil dette selvsagt blokkere for nyskapning. En av utfordringene hans er ganske talende:

«Play me some music that’s characteristic of the late 2000’ as opposed to the late 1990s»

Jeg har ingen svar på den utfordringen. Garasjepunken til The White Stripes, The Hives, The Vines er det jo ingenting nytt med. Eller hva med vintage-soulen til Duffy, Adele og Amy Winehouse? Eller 80-tallssynthpopen til La Roux, Little Boots og Lady Gaga? De siste 10-15 årene er det ikke nye stilarter eller nyskapende artister som har stått for revolusjonene – det er teknologien. Fra Napster, Limewire via MySpace og iTunes til YouTube og Spotify så er det nye verktøy som blir stående som det nye i populærkulturen. Og disse verktøyene har gjort det mye enklere å grave seg enda lenger ned i pophistorien. Så er spørsmålet: Har den nye teknologien skapt ny kultur? Ja, ny teknologi har gjort det enklere å lage musikk, men først og fremst har teknologien gitt oss enklere tilgang til det som allerede er skapt.

Hva har egentlig skjedd siden midten av 90-tallet? Det er kanskje ikke tilfeldig at de fleste musikkhistoriske bøker og rockemuséer bruker fire-fem ganger så mye plass på det som skjedde mellom 1966 og 1968 som de gjør på de siste 15 årene: “any single year in the sixties was approximately four times more exiting than any year in the last decade”. Fortiden danker altså ut fremtiden – ikke bare i volum, men også i kvalitet.

Reynolds tar også en hel del oppgjør med stilretninger som opplevdes som nye og friske da de oppsto. Jeg var tenåring da grønsjen traff, og opplevde jo den omveltningen som en ganske frisk bølge. Reynolds avfeier den slik: “Grunge was based on early-seventies heavy rock and late seventies punk rock, but it felt new because that sound had never had any presence in the mainstream. Grunge was, like Britpop, another example of the accumulation of rock history stacking the odds against innovative sounds ever again being the dominant youth-favoured music of the day”. Alternativrocken på 80-tallet (R.E.M., Smiths etc) blir mer eller mindre avfeid som en gammelmodig retrobølge bestående av unge mennesker som heller ville se bakover enn framover. Argumentet er at alle disse unge menneskene forkastet datidens nye teknologi (synthesizere og trommemaskiner) til fordel for den supertradisjonelle kombinasjonen av trommer, bass og gitar. Han sparker også hardt til nåtidens voldsomme interesse for rockemuséer av alle slag: “It presents music with the battle lines erased, everything wrapped ut in a warm blanket of acceptance and appreciation”. Selv har jeg hatt stor glede av å tråle gjennom musikkhistoriske reisemål i Liverpool og London, og har hygget meg i opptil flere rockemuséer. Men jeg må innrømme at litt av gleden forsvant da jeg så et glimt av meg selv på en museumsskjerm på Popsenteret i Oslo…

Andre herlige spissformuleringer fra Retromania: 

  • Mash-ups: “Mash-ups mash the history of pop like potatoes, into indistinct, digital-data-grey pulp, a bloodsugar blast of empty carbohydrate energy, flava-less and devoid of nutritional value. For all their aura of mischief and cheeky fun, mash-ups exude pathos”.
  • Sampling: “Sampling is enslavement: involuntary labour that’s being alienated from its original environment and put into service in a completely other context, creating profit and prestige for another”
  • Northern Soul: «Like mod, Northern Soul was a white british fantasy of American blackness.»
  • Samlebokser: «The box set is where an old enthusiasm goes to die.»


Han er heller ikke nådig
med en del av de artistene en del av oss har opphøyd til bortimot gudestatus. Som for eksempel The Band:
“There was an element of self-conscious artifice to The Band’s return to roots, as the roots were never theirs, since nearly all of them were Canadian”. Eller Patti Smith: “Smith was a recombinant star of the kind that only became possible when rock became self-reflexive”. Eller Springsteen: “Springsteen was from New Jersey and obsessed with the sixties. His sound was a consolidation of sixties styles that aimed to restore the lost community and confidence of that golden moment”. Eller hva med utsagnet “The New York Dolls were rock n’ roll in quotation marks”?

The Beatles får litt av den tvilsomme æren for å ha startet en tradisjon for å se bakover allerede i 1968, da de spilte inn Chuck Berry-pastisjen Back in the USSR: “The Beatles were the first to sense the exhaustion of a particular phase of rock, perhaps because it was they who’d brought it into existence in the first place.”

I dag er det nesten bare gamle helter som fyller de store arenaene. Og de er selvsagt alle tribute-band, ettersom de bare spiller gjennom den gamle katalogen sin. Metallica, Iron Maiden, The Rolling Stones, Eagles, Pixies osv. De er selvsagt tributebands hele gjengen. De lever på publikums minner, og den eventuelle nye musikken de måtte lage kveles under vekten av artistenes egen historie. Så hvem har skylden? Hva har skylden? Reynolds har en lang rekke gode teorier. En av synderne han trekker fram er fjernkontrollen som fulgte med da CD-spillerne kom: “The CD remote, essentially the same device as a TV remote, brought music under the sway of channel-surfing logic”. Men hovedfienden ser ut til å være den absolutte tilgangen til alt. Reynolds henter fram et godt sitat fra Holger Czukay (Can): “Restriction is the mother of invention”

Boken er som dere forstår relativt ubehagelig for de av oss som har tilbrakt usunne mengder tid nedgravd i biografier, foran dokumentarer, i platebutikker og i musikkbibliotek. Reynolds innrømmer uten skam at han har gjort dette selv også, men argumentene hans for å komme seg et par steg bort fra nostalgien er både overveldende og overbevisende. Selv er jeg født i 1977, og jeg har vokst opp i en tid der man nesten utelukkende snakker om musikk i sammenheng med annen musikk. Og jeg har som kjent elsket alt som har med rockemytologi å gjøre. Samtidig forsøker jeg febrilsk å følge med på eventuelle nye spennende ting som dukker opp. Men jeg må nok innrømme at det er lenge siden jeg brydde meg om hvorvidt den nye musikken faktisk representerer noe nytt, eller om den bare er enda en resirkulering av noe gammelt. Det høres kanskje slik ut, men Reynolds bok er ikke et mange hundre siders argument for at alt var bedre før. Langt i fra. Han er bare oppriktig bekymret for at popmusikken er i ferd med å spise seg selv.

#Musikk- og lesetips: «Retromania» er dessverre ikke oversatt til norsk. Den kan imidlertid lånes ved oppegående bibliotek eller kjøpes på Amazon eller via iTunes. Sjekk også videoen av intervjuet med Reynolds fra Bylarm i 2012. Let gjerne opp Audun Vingers bokomtale i Dagens Næringsliv. Den anmeldelsen finnes bare på papir. Skikkelig retro, altså. 

For noen uker siden skrev Knut Schreiner, gitarist i retrorockebandet Turboneger, en lang kronikk med tittelen “2014: Året albumet døde”. Han har sannsynligvis rett i hovedanalysen om at albumet er et utdøende format, men det må være lov å påstå at albumet som format har slitt helt siden CD-platen dukket opp med mer lagringsplass og dermed mer plass til dårligere materiale. Som et svar til Schreiner kan det kanskje også påpekes at det kanskje var albumformatet som startet popmusikkens evige fascinasjon med seg selv og sin egen historie. Det var albumformatet som løftet rocken opp til å bli en seriøs kunstform. Godtar man den analysen må man også godta at det var albumet som gjorde artistene til sine egne største konkurrenter. Med én gang de store artistene begynte å samle seg opp en solid albumkatalog fikk man muligheten til å sammenligne artistens nyeste produksjon med historien. Når en artist har holdt det gående i en 10-15-20 års tid er det jo med respekt å melde sjelden at det nyeste materialet står seg like godt. Og publikum er ikke spesielt interessert i det nye materialet heller.

Hva skal man så gjøre? Sannsynligvis må man innføre begrensninger. Noen mener at den pågående vinylbølgen er en del av en slik sakte-trend. Ellers må vi bli flinkere å sile, vi må finne gode kuratorer og vi må nok ta pauser fra informasjonstrømmen med jevne mellomrom. Personlig setter jeg stadig mer pris på de to timer lange kjøreturene til hytta og de wifi-løse fridagene der. Riktignok er 3G-nettet såpass utbygd der nede i sør, så helt fri er man ikke, men tilgangen til alt er begrenset. Noe som gjør at vi faktisk planlegger tv-kveldene etter hva som går på standardkanalene. Spillelister og album gjøres klar på forhånd til ymse ipoder/ipader/iphoner noe som fører til at man faktisk hører på det man hadde en plan om å høre – uten å bli distrahert av at det finnes 10 millioner andre plater man heller kunne hørt på.  I “Retromania” intervjuer Reynolds Billy Childish som gir følgende råd: “Nowadays, to have any sensible life, you have to artificially impose limitations. Otherwise you have limitless, and limitless is the opposite of freedom”. 

Passende nok feier en ny gammel farsott over Facebook for tiden. Lister er som kjent en av de mest sentrale aktivitetene innen musikknerding, og i skrivende stund deler folk ubeskjedent sine topp 10-lister med de platene som har formet dem mest. En storstilt nostalgibølge, altså. Her er mine:

1. Knutsen og Ludvigsen – «Fiskepudding! Lakriskbåter!»
2. The Beatles – «Live at Hollywood Bowl»
3. A-ha – «Scoundrel Days»
4. KISS – «Asylum»
5. Guns ’n Roses – «Appetite for destruction»
6. Ramones – «Ramones»
7. Bruce Springsteen – «Tunnel of love»
8. Neil Young – “After the gold rush”
9. Brian Eno: «Apollo: Atmospheres and Soundtracks»
10.Daniel Lanois – «For the beauty of Wynona»

Kanskje vi bør håpe at den nåværende Facebook-bølgen etterfølges av en trend der folk også deler de platene som har betydd mest for dem de siste 5-10 årene? Eller har nåtiden ingenting å stille opp med?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

opp ↑

%d bloggers like this: